Hopp til hovedinnhold

FuOnk – Fagutvalget for leger i spesialisering i onkologi · En del av Norsk onkologisk forening

Klinisk kommunikasjon

Sett agendaen for konsultasjonen

Å sette en agenda for konsultasjonen tidlig sammen med pasienten øker sannsynligheten for å holde seg innenfor tidsrammen. En felles agenda gir også deg og pasienten en plan for konsultasjonen og en struktur å forholde dere til. Du får også et tidlig forvarsel om hva det er viktig for pasienten å få snakket om i stedet for å få dette som en overraskelse mot slutten av konsultasjonen. Den beryktede dørhåndtaksproblemstillingen finnes ikke bare på fastlegekontoret!

Sist oppdatert:

Faglig ansvarlig: Jarle Jakobsen

Steg 1: Oppsummer hvorfor det er satt opp en time

Start med å forklare pasienten hva som er din side av agendaen. Som skissert i rammeverket om å sette ramme for tiden, glir disse to rammeverkene direkte over i hverandre. Eksempler:

“Ja, Ola, det er satt av 30 minutter på listen min til oss i dag, og det er for at du skal få svar på CT-bildene du tok for en uke siden, for at vi skal snakke om hvordan det har gått med cellegiftbehandlingen, og for å snakke om planen videre.”
“Ja, Ola, det var satt av en hel time på listen min til oss i dag, og det er for at vi skal oppsummere hva som er funnet på vevsprøvene og blodprøvene som er tatt av deg og for å avklare hva som skal skje fremover.”
“Ja, Ola, det var satt av 45 minutter på listen min til oss i dag, og det er for at du skal få informasjon om strålebehandlingen som skal starte neste uke.”

Steg 2: Avklar hva pasienten vet eller ikke vet fra før

Husk uttrykket “when you assume, you make an ass out of u and me.”

En ubehagelig fallgruve man kan havne i er noe slikt som dette:

 TEGNESERIE?

“... og det er for å snakke om cellegiften vi planlegger å starte for kreften din med spredning.”

“HVA?! Har kreften spredt seg?!”


Kanskje stod det i et MDT-notat at pasienten var informert om svar på biopsi per telefon. Kanskje ble dette gjort av en kirurg med hverken onkologisk eller kommunikativ kompetanse. Kanskje ble dårlige nyheter formidlet på en adekvat måte, men pasienten fikk likevel ikke med seg budskapet. Ved nye pasienter og ved betydelig endring i pasientens tilstand (f.eks. fra kurativ til ikke-kurativ setting) er det verdt å forsikre seg mot slike situasjoner ved å kartlegge hva pasienten vet. Derfor, i stedet for formuleringen over, bør man bruke noe slik som eksempel to under steg 1:

“... og det er for at vi skal oppsummere hva som er funnet på vevsprøvene og blodprøvene som er tatt av deg og for å avklare hva som skal skje fremover. Har du fått høre noe om resultatet etter operasjonen/vevsprøven?”

Da kan man få svar som…:

“Ja, kirurgen ringte og sa at det var fjernet totalt 15 lymfeknuter og at 3 av dem var patologiske. Jeg skjønte ikke helt hva han mente med det, betyr det at de er døde?”

…eller…

“Ja, jeg vet jo at det var sett en svulst på leveren, men at man ikke kunne være sikker på at det var kreft. Så ringte en lege meg etter biopsien og sa at den var vellykket og at svaret var positivt for føflekkreft, men at jeg skulle få mer informasjon på timen med deg. Det er vel bra at den var vellykket og positiv?”

Gå ved behov videre til rammeverk om å gi dårlige nyheter. Det kan være mer naturlig og viktigere enn å gå videre til steg 3.

Steg 3: Avklar om pasienten har andre tema de ønsker å ta opp

En fordel med onkologisk poliklinikk er at din og pasientens agenda som regel samsvarer tett. De ønsker å få svar på CT-bildene og blodprøvene, de vil vite hvordan det går med kreftbehandlingen, de vil snakke om bivirkningene. Så når du spør:

“Er det noe annet du vet du vil snakke med meg om i dag?”

…etter at du har satt din egen agenda og avklart at det ikke er viktigst å gå videre med å gi dårlige nyheter, vil svaret ofte være noe slikt som:

“Neida, jeg er bare spent på hva CT-bildene viser.”

Steg 4: Bli enige om rekkefølgen

Om pasienten ikke har noen egne tema er ikke dette steget så relevant, du går bare videre med din egen agenda slik du synes er best.

Om pasienten tar opp noen egne temaer, kan det ofte være lurt å gjøre unna disse først, særlig om det er snakk om relativt enkle ting som reseptfornyelser, attester, ønske om henvisninger, eller sjekk av et nytt utslett. Grunnen til dette er at det er veldig lett å glemme dem mot slutten av samtalen, og pasienten tør ikke alltid bringe dem på banen igjen. Alternativt kan du spørre pasienten hva det viktigste er for hen, for så å gå gjennom punktene i prioritert rekkefølge.

Har du tid mot slutten av konsultasjonen er det en god vane å dobbelsjekke med pasienten at man har snakket om alt av betydning. Trolig er det en god vane selv om man ikke har tid også. For eksempel med noe slikt som…:

“Ja, da har vi vel lagt en plan. Var det noe mer vi skulle ha snakket om før vi avrunder?”

Se rammeverk om tidsrammer for betraktninger rundt hva man skal gjøre når man ikke kommer helt i mål i løpet av konsultasjonen.